Det evige lyset fra en soloppgang. Det som er starten på dagen, starten på det som skal gjøre livet verdt å leve. Å sitte å se på at den stiger opp av havet så lyser den opp og gir liv til verden. Folk lengter etter sola. Den gjør livet lettere. Sommeren er den tiden på året der flest er lykkelige. Du må sove med vinduet åpent og ligger egentlig mer uten dyne enn med for at det er så varmt. En eller annen plagsom måse står på taket og bråker for katta er på jakt etter ungene. Opp står du med ett smil for du har faktisk sovet godt og selv om en kanskje ikke har sovet nok som en sjelden får så gjør det ingenting. For livet smiler til en og en gleder seg til å komme blandt venner og ha det gøy.
Men av og til er ikke livet bare topp. Det kommer jo uværsdager i alle menneskers liv. Noen oftere enn andres. Måten vi takler det på er også ulikt. Og det er ulikt hvor mye de forskjellige sakene kan gå ut over oss. Vi alle har våre måter å reagere på. Noen lar ikke det gå så mye innpå seg. Mens noen gråter lenge etterpå. Vi er alle forskjellige og det må vi huske på. Vi har forskjellige grenser for hva vi synes er greit og for hva vi takler. Alle er ikke som deg. Selv om en skulle tro det så kan den personen med mest selvtillit og som tilsynelatende ikke ha det så bra. Kanskje noe å ta til ettertanke. Det å ta vare på sine nærmeste. Spørre om det går bra. Strekke ut en hjelpende hånd. Det skal ikke så mye til for at det hjelper. Bare en viser at du er der. At du støtter han/henne. Det er ikke mer som skal til